Sagbrukene og møllene ble i 1871 kjøpt av et Interesseselskap ledet av Anders Olai Haneborg fra Fet kommune i Nedre Romerike. Kjøpesummen var 4000 spesidaler. Haneborg tilhørte en kjent familie av skogeiere og storbønder på Romerike. Han var en driftig kar og la under seg sagbruk og skogeiendommer over hele Østlandet.

Forretningene hans sto på det høyeste I 1890 årene. Da eide han 180000 mål skog og 8000 mål innmark, En del fossefall. sagbruk og tresliperi. Haneborgs Interessentskap bygde i 1872/73 et sliperi ved "Sørfossen" der hvor Haldor Andersøns møller hadde stått. Sliperiets kapasitet var ca. 6000 tonn tremasse. Sliperiet fikk navnet A/S Vittingfoss Træsliberi. Det arbeidet 26 mann og 4 kvinner ved sliperiet. De 4 kvinnene sydde tremassen inn i striesekker for transport til Holmestrand og videre transport derfra med båt til England. Transporten fra sliperiet til Holmestrand foregikk med hest og vogn. Det ble en tid forsøkt transport med .såkalt lokomobil, men det var ingen suksess og ble kortvarig. Lønningen ved sliperiet var i 1889 kr. 1.60 pr.  skift (den gang 12 timer), stigende til kr. 2.- og 2.80 i 1890 -årene. Dette høres ille ut idag.

I 1876 kjøpte Haneborg (som da var eneeier) Nordfossen av Hans Jørgen Li Søum, kjøpesummen var 2000 spesidaler. 11891 kjøpte Haneborg  Brubakken av Tidemann Johan Wessel for kr. 16000.- og i 1899 kjøpte han Sørfossen av Abraham Foss for kr. 75.000.-, Med i kjøpet av Sørfossen fulgte også Foss Mølle. Det hadde forøvrig stått 2 møller ved fossen, men den ene gikk i en flom, formodentlig i 1879, da det var en stor flom i Lågen. Syvert Andersen, som var møller ved Foss Mølle, fortalte at det kom bønder helt fra Nøtterøy for å få malt kornet sitt når det var lite vann i elvene i Vestfold. Sist i 1890 årene ble det økonomiske vanskeligheter for Haneborg og han ble satt under privat administrasjon av bankene (nærmest konkurs). A/S Vittingfoss Træsliberi ble så i 1902 solgt til Edw. Lloyd Ltd. I England for kr. 472.000.-. Treforedlingskonsernet Edw. Lloyd Ltd. hadde svære papirfabrikker i Kemsley, England og hadde stort behov for tremasse, og de kjøpte også Hønefoss Træsliberi i 1902. Massen fra Hvittingfoss ble nå fraktet med den nyåpnede jernbanen (Vittingfoss -Holmestrand -banen som ble åpnet 30. september 1902) til Holmestrand, og derfra fraktet med båt til England.

Lloyds bygde i 1906 papirfabrikk på Hvittingfoss, med en kapasitet på ca. 2000 tonn tynntrykk-papir. Denne typen papir ble vesentlig solgt til markedene i Øst-Asia og Sør-Amerika, kjente destinasjoner var Hong Kong, Peking og Buenos-Aires.

I 1908 ble et nytt sliperi bygget og igangsatt. Dette hadde en kapasitet på ca. 11000 tonn våt tremasse (50% tørrgehalt). 11912 ble enda et sliperi satt i gang, det skulle forsyne papirfabrikken med tremasse. Dette var et lite sliperi med bare en stein og med elektrisk drift. De tidligere sliperiene var drevet med vannkraftturbiner.

l 1908 ble det bygd en disponentbolig på Brubakken, en nydelig bolig i Engelsk stil, Tidligere sto det et gammelt hus her som hadde hørt til Brubakken gård. Dette ble flyttet til et sted lengere opp langs Lågen. Det ble på folkemunne kalt "Port Arthur".

I 1916 solgte Lloyds alle anlegg og fossefall-rettigheter til et konsortium ledet av en kaptein Hjalmar Johansen. Lloyds forbeholdt seg imidlertid retten til å leie og drive anleggene i 14 år framover. Konsortiet til kaptein Johansen dannet et aksjeselskap med navnet A/S Vittingfoss, og dette selskapet solgte i 1917 anlegg og rettigheter til Tønsberg kommune. Tønsberg var ute etter fossekraften og startet straks bygging av en kraftstasjon ved Nordfossen. Ved salget til Tønsberg fulgte også rettighetene for Lloyds til å drive anleggene i de 14 år som A/S Vittingfoss hadde gitt Lloyds rett til. Lloyds hadde også bygd og drevet anleggene fram til ju11932. Lloyds hadde også bygd og drevet et større sagbruk og høvleri på Hvittingfoss. Det lå der hvor Hvittingfoss Bo- og Behandlingssenter nå ligger. Det var et meget moderne sagbruk etter den tids målestokk. I 1932 avsluttet Lloyds sin virksomhet på Hvittingfoss etter 30 års drift. Det ble nå noen tunge år

med arbeidsløshet på Hvittingfoss, fram til 1936. Det ble i 1934 dannet et aksjeselskap med Ytre Sandsvær kommune og Ytre Sandsvær Skogeierforening og med disponent H. Q. Nilsen fra Drammen som medeier og formann i styret. De skulle leie og drive sliperiet og levere tremassen til papirfabrikken i Drammen, som Nilsen var disponent for. Dette ble lite vellykket.

Sliperiet var i virksomhet i bare 17 uker på 2 år . l 1936 ble et nytt A/S Vittingfoss stiftet med Einar Wahlstrøm som initiativtaker og disponent for bedriften. Selskapet kjøpte papirfabrikk og sliperianleggene av Tønsberg kommune med en aksjekapital på kr.390.000,- hvorav Tønsberg kommune gikk inn med kr. 190.000,-. Dessuten skulle selskapet betale kr.93.000,- for tremassekvoten for 1936-38. Aksjekapitalen til selskapet ble i 1937 forhøyet til kr. 6000.000,-.

Papirfabrikken ble nå bygget om for høyere produksjon og andre papirkvaliteter. Driften kom i gang i juni 1937. Fabrikken produserte nå bl.a. greaseproof og finpapir. Da Tønsberg kommune hadde vannrettighetene og hadde bygd sin kraftstasjon. måtte A/S Vittingfoss leie kraft til papirfabrikken og leie vann til drift av vannkraft-turbinene i sliperiet.

De nye papirkvalitetene var bedre betalt i marked i forhold til tynnpapiret som tidligere ble produsert. Transportomkostningene ble da ikke så tungtveiende pr. tonn. En gikk nå over fra tidligere jernbanetransport til biltransport for varer fra og til fabrikkanleggene. Det ble nå ingen forandringer på anlegg og produksjonskapasitet fram ti11946.

Under krigen 1940 -45 ble det blant annet produsert en type svart papir til blendingsgardiner under krigen. Det ble også produsert noe som kaltes hyssingpapir. Det måtte være meget sterkt papir, da det skulle tvinnes til hyssing og annet tauverk. l 1946 ble det installert en såkalt Yankeemaskin for produksjon av tynnere spesialkvaliteter. Maskinen var brukt, og kjøpt fra Union & Co. Skien. Den hadde en kapasitet på ca. 1200 tonn papir. En var nå kommet opp i en produksjon på ca. 5000 tonn papir på de to papirmaskinene til sammen.

I 1952 ble det igjen ombygginger på maskin 1 og kapasiteten økte til en kapasitet på 7500 tonn. Det var nå bare et sliperi i drift med en kapasitet på 12000 tonn våt tremasse.

I 1950 årene arbeidet det ca. 200 til 215 personer ved A/S Vittingfoss, som bedriften nå het. Arbeidsstokken gikk noe ned i 1960 årene til om lag 190 personer i gjennomsnitt. I 1961 var produksjonen kommet opp i 8600 tonn papir og 12400 tonn tremasse.

Først på 1970 tallet ble sliperiet ombygget fra drift med vannkraft-turbiner til elektrisk drift. Det ble installert nye slipeapparater med større kapasitet og det ble bygget et pressverk i hollenderiet i papirfabrikken for opptak og pressing av tremasse, og pakking i baller. Det var fortsatt våt masse, men den ble nå presset til en tørrgehalt på 57%, mot 50% før. Dette hadde jo betydning for transportomkostningene. A/S Vittingfoss leide for en periode i 1970 årene Vestfoss Cellulosefabrikks papirmaskin for å drive denne. Tremasse til bruk i produksjonen her ble levert fra sliperiet på Hvittingfoss. Arbeidsstokken var i denne perioden oppe i 270/275  personer,  det høyeste antall i bedriftens historie. Det ble dessverre ingen suksess med driften på Vestfossen og var vel en medvirkende årsak til at A/S Vittingfoss måtte innstille driften i juni 1978.

Det ble imidlertid dannet et nytt selskap. Nye Vittingfoss A/S, som fortsatte driften.

Årsaken til at det ble dannet et nytt selskap var at selskapet var forespeilet produksjon av et nytt produkt, en type kopieringspapir. Det var stilt store forventninger til dette produktet og det ble innkjøpt en maskin til formålet. Det var en type bestrykningspapir basert på eget produsert papir. Det var imidlertid en meget komplisert prosess og vanskelig å få noe skikkelige produkter ut av det. Det må vel kunne betegnes som en fiasko. Bedriften gikk med tap og måtte gi opp igjen i juni 1980. Det var foreløpig slutt på industrien ved Vittingfossen, bortsett fra at Tønsberg kommune fortsetter sin elektrisitetsproduksjon.

Til slutt vil jeg nevne litt om råstoffet til produksjonen av tremasse og papir .

Fram til 1932 ble mye av tømmeret kjøpt i Numedal og fløtet i Lågen ned til Reine, et par kilometer ovenfor  bedriften. Her var det en innretning i elva som kaltes hengsle. Det er tømmerstokker som er lenket sammen med kjettinger og strukket over elva og blir festet på land på hver side av elva. Over elva blir det med et visst mellomrom slått ned påler i elvegrunnen som støtte for lensen, slik at ikke strømmen sliter lensen i stykker når tømmeret presser på. Tømmeret stoppes da av denne lensen. Ved å åpne noe av lensen kunne en stikke igjennom det tømmeret som skulle til Vittingfoss-bedriften. Tømmeret ble så buntet sammen, såkalte moser, og fløtet videre ned til bedriften. Det øvrige tømmeret ved hengslet ble så sluppet igjennom og fløt videre til elvemunningen ved Larvik, hvor det da ble samlet opp og fordelt til de enkelte kjøpere.

Fra 1936 og framover ble det meste av tømmeret kjøpt i nærområdet og fraktet med bil til bedriften. Noe ble nok fortsatt fløtet på elva, men det ble etter hvert også slutt med dette.

Denne informasjonen har jeg bla. fått av pensjonert, tidligere kontorsjef ved A/S Vittingfoss Thoralf Syversen.